lørdag 12. mai 2012

Mat må man ha…

De siste ukene har vært spesielle i vår lille verden.  Lørdag 7. april fikk vi sjokkbeskjeden om at mamma hadde kreft etter å ha blitt langt inn på sjukehus med akutte smerter.  Det ble sagt at det var kort tid igjen.  Dessverre viste det seg å stemme: natt til mandag 23. april sovnet hun inn.  En av bæreveggene i livet mitt har falt og jeg vet ikke om den noen gang vil kunne gjenreises...

Det er mye som blir uviktig når livet tar en slik vending.  Blogging er kanskje en slik uviktig ting egentlig.  Men samtidig ser jeg nytten i å skrive om tanker og følelser.  Bloggen er også et sted hvor jeg viser fram noe av det jeg driver med, som f.eks. matlaging og sying.  Dette er aktiviteter som gir livet mitt mening.  Det er rett og slett ting jeg trives med å gjøre.

I de to ukene mamma lå på sjukehuset var jeg stort sett hjemme hos pappa.  Min egen lille familie måtte klare seg mye på egen hånd mens jeg var hos pappa og tilbrakte så mye tid som mulig sammen med mamma.  Noe av det som holdt hjulene i gang for min del var det å lage mat.  For mat må man ha uansett hvor ille situasjonen ellers er...

En av dagene før begravelsen fant jeg et lite avbrekk i å lage en skikkelig middag til oss og tante og onkel som var kommet på besøk. 

Tallerkenen består av innbakt kylling med ostefyll, asparges med bacon, ovnsbakte poteter og romanesco med honningvinagrette.  Ble ikke så verst om jeg får si det selv ;)  Første gang jeg bruker romanesco, men neppe den siste.  Smaker litt som en blanding mellom brokkoli og blomkål, og ble ekstra god med vinagretten!

Som avslutning på måltidet hadde vi en browniekake med mascarponekrem og bær.  Oppskriften kan du finne på Det søte liv.

2 kommentarer:

  1. Kondolere... Fryktelig trasig å høre. Æ syns d e flott at du finn dine ting å holde på m oppi nåkka så tungt som d du nu har vært og sikkert e oppi. Alle har sine måta å takle live på, å om du syns blogging, kokkelering eller håndarbeid e fint, så fortsett m d!!

    Klem, Silje

    SvarSlett
  2. Så fint skrive. Klem Kari

    SvarSlett